Over mot ultrafiolett

Merknad: Underteikna var sjølv delaktig i kunstnarsamtala etter framsyning, og meiningar og vinkling er naturleg nok affektert av dette.

I går hadde Meg Stuart si framsyning Violet bergenspremiere, og Frontlosjen sin representant markerte kvinnedagen med intens energisk trans dans. Det enda opp som ein av dei betre 8. marsfeiringane i historia.

Med eller utan assosiasjonar til opprør og tsunamiar er Violet ei kraftfull oppleving av rørsle og lyd. Eg las på førehand at også vi som publikum kom til å bli utslitne, og rett etter framsyningsslutt vart eg mest litt skuffa. Eg var jo ikkje heilt pumpa, jo! Men etterpå var det mistenksamt roleg ute i baren og Gråsonen – vi var visst litt slitne likevel. På den gode måten.

Det beste med denne framsyninga, var eigentleg alle skildringane i etterkant. Eit abstrakt dansekunstverk som dette har ofte den verknaden – det fiolette sett dei små grå i aksjon. Nokre såg øydeleggande flodbølgjar, andre heftige transparty. Kunstnarisk leiar Birkeland likte best kommentaren om at dette ganske enkelt var «alien yoga». Stuart sjølv fortalte om alkymi og kompressorer og denslags under kunstnersamtala etterpå – dansarar som nytta og skapte energi på veg over mot noko anna.

Om du er redd dette blogginnlegget skildrar framsyninga så mykje at det blir kjedelig og sjå framsyninga sjølv i kveld, tek du feil. Sjølve opplevinga er energien og intensiteten, svette menneske som står rolig og hiv etter pusten to meter unna deg. Og tru meg – det er ok å sjå aktørar som slit seg heilt ut for å gi nettopp deg ei god danseoppleving.

E <3 translate

Yesterday Meg Stuart say Violet bergen premiere performances, and Front’s Guild Hall’s representative highlighted women’s day with intense trans energetic dancing. It ended up as one of the better 8 marsfeiringane in history.

With or without the connotations of rebellion and tsunamis Violet is a powerful experience of movement and sound. I las beforehand that we, too, that the audience would be utslitne, and after performances eventually I was most disappointed slightly. I was not quite the pump, yes! But afterwards it was suspicious and peaceful out in the bar and the gray zone – we were certainly a bit tired nonetheless. In the good way.

The best thing this shows, was actually all descriptions afterwards. An abstract dance works like this often has the effect – the violet set the little gray cells into action. Some saw damaging flodbølgjar, other violent trans party. Artistic director Birkeland liked best comment that this was simply «alien yoga». Stuart himself spoke of alchemy and compressors and the like under kunstnersamtala afterwards – dancers who used and created energy on the way over to something else.

If you’re afraid this blog post describes showtimes so much that it becomes boring and see showtimes himself tonight, take you wrong. The district of the experience, the energy and intensity, sweaty man who is calm and heave for breath two feet away from you. And believe me – it’s ok to see players who toil all the way out to give you just a good dance experience.

Koreografi: Meg Stuart | Av og med: Alexander Baczynski-Jenkins, Varinia Canto Vila, Adam Linder, Kotomi Nishiwaki, Roger Sala Reyner. Også fremført av: Marcio Kerber Canabarro, Todd McQuade (fra sesongen 12/13 og fremover) | Live musikk: Brendan Dougherty | Dramaturgi: Myriam Van Imschoot | Scenografi: Janina Audick | Lysdesign: Jan Maertens | Kostymer: Nina Kroschinske
Foto: Chris Van der Burght

– Ragnhild