Frontlosjen har invitert Helena Wik til å skrive om sin sommar som regiassistent i fagre Gudbrandsdalen.

Har sommerens speldebatt forvirret deg helt, fortvil ikke!

– I Ibsens ånd har jeg reist Gudbrandsdalen og Trøndelag rundt i søken etter svar på årstidens store spørsmål. Hva definerer forskjellen på spel og utendørsteater? Ved å rådføre meg med teaternorges klokeste hoder, samt folkets røst som jeg samlet på min vei igjennom dalføret, sommeren i det herrens år 2017, kommer nå svaret du kanskje ikke trodde du trengte!

Jeg har vært regiassistent under årets utgave av Peer Gynt på Gålå, og her kommer et informativt reisebrev fra min reise til i Peeropolis, Gyntiania, og om de optimistiske, varme og dyktige menneskene jeg møtte der.

Artikkelforfatter Helena Wik skildrer livet på scenen og den dølske nasjonalromantikken. © Bård Gundersen.

Pakket og klar for fire årstider, sliten etter en 8-timers strabasiøs togtur hvor vi ble utsatt for solslyng (som ikke er en magesykdom, men noe teknisk som har med sol og skinner å gjøre), sto jeg 14.juli på plattformen på Vinstra togstasjon. Etterdønningene etter countryfestivalen hadde lagt seg, og den dølske ro var til å ta og føle på.

Veien videre gikk oppover, og etter langt om lenge og lenger enn langt, kunne det skimtes et vann i skumringen, som bredde seg majestetisk innover dalsøkket. Gålåvatnet. Endelig var vi her… Etter flere uker inne på på et lite, innestengt prøvelokale i Oslo, hvor vi kun i fantasien hadde sett for oss hvilke kulisser vi spilte med, var vi endelig fremme. Vi hadde ikke peiling hva vi skulle sett for oss.

Storslått er det beste ordet jeg kommer på.

Piktoreske omgivelser ved Gålå-vatnet. Far og sønn Oftebro som Peer. © Bård Gundersen.

Men Norges største utendørsteater lager ikke seg selv, og det er ikke tid til å dvele i nasjonalromantikken. Arenaanlegget på Gålå er massivt, huser rundt 2200 publikummere per forestilling og kan skryte av å ha verdens høyeste snorloft… Så høyt er det at alt av scenografiske elementer må festes i bakken. En scenograf og scenemesters drøm med andre ord… Og når scenen består av 80% vann sier det seg selv at det kan bli spektakulært, og utfordrende og kanskje umulig?

I Reibos regi

For i år er teksten Peer Gynt 150 år, og det skal markeres. Og da satser man stort. Og da tar man inn Sigrid Strøm Reibo på regi. Og da skal jeg være med!!

Dette er Sigrid og meg 😀 jeg rynker pannen, noterer, og later som jeg vet hva jeg gjør. Hun har per dags dato ikke avslørt meg. © Bård Gundersen.

I Reibos regi møter vi en Peer Gynt i 60-tallets versjon, og skal følge hans livsløp frem til vår tid. Hva vil det si å være seg selv i grunn, spør Peer, mobbeofferet som går utenom alle utfordringene han møter. Ibsens nasjonalromantiske, sarkastiske betraktninger er (for det meste) strippet bort, og vi konfronteres av en rå, realistisk spillestil og form som alltid kommer ut i fra virkelighetens ståsted. Likevel spør man seg; er seterjentene, den grønnkledde flørten og 17.mai-feiringen fra helvete et resultat av en fyllekule, kun fantasi, eller ser vi de i en eller annen form rundt oss her i samfunnet.

Også i Reibos versjon dør Mor Åse – etter år hvor kosten mest sannsynlig har bestått av Marlboro light, rødvin og bekymringer over sønnen. Peer gjør som han alltid gjør og drikker seg fra sans og samling, men som en klok, trøndersk kvinne sa til meg en kveld der oppe på høgfjellet; «Bakrus er en rus det også!», og Peer oppsøker de mer eksotiske rusmidlene i 2.akt. Til slutt finner han ut at han kun har levd livet for seg selv, et liv uten mening. Fordi meningen med livet er når man finner verdien i å leve det for noen andre. Å være en del av noe større, et fellesskap?

Nærmeste vi kom den sagnomsuste solnedgangen i Mor Åses død. Det eneste bildet jeg har tatt selv, da min telefon endte i en festivaldo kort tid etter oppholdet på fjellet.

Favorittord og vafler

For fellesskap er noe av det sterkeste inntrykket jeg sitter igjen med etter Gålå. Frivillige mennesker fra Bodø til Tyskland valfarter til Gålå hvert år for å være med enten på eller bak scenen, – år etter år. Jeg kommer selv fra ei lita bygd hvor vi har arrangert en ganske stor festival i snart 40 år, så frivillighet og dugnad er noe jeg mener jeg skulle kunne uttale meg om, – og om de kan frivillighet på Gålå!

Vafler må til! © Monica Hermansson.

Kunstnerisk leder Iren Reppen poengterer at frivilligheten er avgjørende for Peer Gynt, og de satser på og tilrettelegger for at det skal være attraktivt å være frivillig på Gålå. Og i fare for å virke inhabil må jeg likevel få fremheve de fantastiske aktørene som var med i år, – de elsker teater, og hevet produksjonen betraktelig og bekrefter hvorfor «amateur» er mitt favorittord på fransk.

En del av gjengen som skapte Peer Gynt på Gålå 2017. Bildet er tatt av Peer Gynt A/S.

Men denne varmen kom ikke bare fra de på scenen. I alle ledd møtte man mennesker som strakk seg det lille ekstra med et stor smil for at man skulle ha det bra. Oftest møttes man over en vaffel i Vaffelbua. Og vafler fikk vi hver dag. Vaffel, med rømme, syltetøy og Gudbrandsdalsost. 2 om dagen er godt for … humøret. (FUNFACT; Gudbrandsdalsosten ble oppfunnet på ei seter like bak Peer Gynt-arenaen. Starstruck!).

Spelet som ikke er et spel

Men nok om meieriprodukter. Nå til kjernen. I have a confession to make! Jeg har jo gått rundt å sagt at jeg skulle være med å lage spel på Gålå i sommer. Som teaterviter må jeg ta selvkritikk på at jeg har har brukt begrepet spel helt ukritisk uten å reflektere over definisjonen, og hvordan jeg bruker den.

Som spelentusiast som kommer fra spelnorges hoveddistrikt (hele 10 aktive spel hvert år i følge spelkatalogen) ble jeg altså litt revet med. For Peer Gynt er ikke et spel om man går organisasjonen litt etter i sømmene, det er et utendørsteater. MEN jeg ble likevel nysgjerrig på at det likevel ble omtalt som spel i samtale med sambygdinger og tilreisende på bygdas samlingspunkt Gålå Handel | (en kolonial som har ALT, nevn en ting; de har det) | (Dette er ikke skjult reklame, kun bygdeentusiasme).

Spel og utendøsteater trekker til seg entusiaster i alle aldre. © Bård Gundersen.

UANSETT; Som en kime ut ifra sommerens speldebatt ville jeg til bunns i dette virvaret; Hva definerer et spel kontra et utendørsteater.

De jeg kom i snakk med på kolonoialen gledet seg til «Gålå-spelet», eller «Peer Gynt-spelet på Gålå». Etter å ha snakket med Ivar Nord, kjøpmann på Gålå Handel sier han at han tror det er tilfeldigheter som har gjort at det av og til kalles et spel, og rett og slett for at det ligger på Gålå. «At de kaller det spel eller teater ligger nok også litt for oss lokale da spel og teater defineres nokså likt her i området.».

Reppen sier Peer Gynt på Gålå har som mål å ta teaterkunsten på alvor. «Det betyr at scenografi, tekst, musikk og ikke minst regi og koreografi er på ypperste profesjonelle nivå og med tydelige konsept. Jeg mener vi må ha de aller beste skuespillerne sammen med frivillige.» Videre sier hun at man i spel ofte «flikker» på andres arbeid, men syns det er greit at det omtales som spel av noen publikummere da man er ute i naturen, og det gjør det enklere for flere å komme, fordi det er mindre skummelt enn å gå i teater.

Regissøren selv definerer et spel som følgende: en utendørs oppsetning basert på en lokal historie (ofte skrevet av en lokal ildsjel), med lokale amatører ev. sammen med profesjonelle, og satt opp jevnlig og basert på tidligere års kunstneriske uttrykk. Hun påpeker at utendørsteater ikke nødvendigvis er bundet til den lokale forankringen i historien. Dermed setter Reibo fingeren på at Peer Gynt er unik akkurat her. Ibsen har bygd historien på segn, og til og med en person med samme navn som man vet har eksistert og levd i området. Dette plasserer den i spel-kategorien mener Reibo, men fokuset hos Peer Gynt på Gålå ligger i å skape nye tolkninger av det som også er blitt verdenslitteratur. Da unngår man dermed denne «flikkingen» Reppen refererer til. Personlig mener Reibo at det siste argumentet veier tyngst.

Dårekisten var et av regissørens viktigste scener å formidle i denne versjonen av Peer Gynt, og skulle kommentere vår samtid. © Bård Gundersen.

Det lokale engasjementet som teller

Da jeg kom tilbake til Trøndelag var noe av det jeg gjorde først, selvfølgelig å dra på friluftsteateret «Den siste viking» i Stadsbygd, som den spel… kremt… utendørsteater-entusiasten jeg er. Nils Gaup hadde regi, og jeg var interessert i å høre hans tanker rundt denne problemstillingen.

Ikke overraskende var den bygd på samme grunn som sine kollegaer i Gudbrandsdalen. Spel blir altså ikke bare til spel selv om du flytter det fra et innlandsvann til havet heller… Likevel påpeker Gaup hva som gjør denne formen lik; om det er spel eller uteteater. Han mener engasjementet blant de lokale aktørene som noe som er avgjørende for at forestillingen skal lykkes. «Det gir også de lokale kreftene et fortrinn; de kjenner historien/dialekten og kulturen, og kan hjelpe de profesjonelle.» Han fremhever også fordelen med å la unge talenter få anledning til å jobbe med profesjonelle, som på sikt styrker landets teater og filmmiljø, og viser til Stiklestad (-SPELET med stor S (red.anm.)), som eksempel. Til slutt påpeker Gaup at uteteater gir muligheter og publikumsopplevelser som vanlige teater ikke kan gi, og at frivilligheten hever produksjonen med det lille ekstra, – som jeg vil definere som den betingelsesløse kjærligheten til teateret.

Da får det heller være at Erna syns teater kan være «litt kjedelig», og Helleland heier selv om hun kanskje ikke vet helt hvilket lag hun er på… Heldigvis har vi en dronning som forstår at teater gir livet mening, og hva som gir mening lærte Peer også til slutt.

Nå er uteteatersesongen snart over, og hverdagen tar til. Mitt opphold i Gyntiania tok brått slutt,

og toget tok meg tilbake til sivilisasjonen. Jeg spiste en vaffel på toget også, alene. Den var ikke så god. Varmet i micro, for lite syltetøy, ikke noe rømme og slapp G35-ost. Heldigvis kommer vol.2. av denne versjonen av Peer Gynt tilbake neste år. Jeg anbefaler virkelig turen, «det er ikke til å komme utenom» sa Bøygen. (beklager, men den måtte komme).

Eg innser no at eg nok burde skreve denne artikkelen på nynorsk, både sia bloggen hovedsakleg er skreven på målforma, og på grunnlag av at skriftspråket har god rot i Gudbrandsdalen. Men av respekt for gamle lærarar, kommande samarbeidspartnarar og Ivar Aasen, held eg meg til denne lille notisen. Hugleik. Hjartepumpe. Vonbroten. Slik(slek?).

– Helena Wik, Nidaros 24.08.17
Teaterviter, regispire, spelentusiast og stolt trønder.

Jeg har fulgt bloggen lenge nok til å vite at en sjølfie m/ leppestift er obligatorisk. Her i favorittskjorta mi.

Bilder: © Bård Gundersen | Takk til Bård som lot meg låne bilder hvor han har fanget menneskene på Gålå akkurat slik jeg husker dem.
Takk til Sigrid Strøm Reibo, Iren Reppen og Nils Gaup og Ivar Nord for betraktninger rundt det å lage teater ute, med frivillige og profesjonelle.