I Oslo overlevde dessverre ikkje vårt høgt elska teatervitskap, men i Bergen styrkast heldigvis faget ytterlegare med doktorgradsstipendiat Anna Blekastad Watson. Vi lar deg bli litt betre kjent med ho:
ASL?
34, dame, Bergen
Kva er du aktuell med?
I høst begynte jeg på en doktorgrad i teatervitenskap. Mitt prosjekt er å skrive om norsk politisk teater, med utgangspunkt i 1970-tallet. Jeg skal intervjue teaterarbeidere som hadde tilknytning til bl.a Hålogaland Teater, Tramteateret og Nordahl Grieg Teateret.
Hvis jeg skulle si noe om min problemstilling på en snerten måte så ville den lyde slik: «er gruppeteater-modellen i norsk teater en tapt revolusjon, eller en en arbeidsmåte til videre inspirasjon?»
Beskriv ein vanleg dag for deg i januar 2014
Da tusler jeg inn i den grå betongklossen som vi kaller HF, en gang mellom 9 og 10 om morgenen, og griper en kopp kaffe fra de søte studentene som driver Ad Fontes, så tusler jeg opp en trapp til mitt kontor som jeg deler med to andre stipendiater.
Etter å ha slått på min datamaskin og sett at jeg har minst ti purringer på bøker jeg burde ha levert til biblioteket så tusler jeg bort til biblioteket og leverer tilbake en bunke med bøker. Eksempelvis kan det være «Teater og Revolusjon», «1968 : opprør og motkultur på norsk», «Old English mansions» en bildebok av ulike herregårdsinteriør, hvor et av bildene viser et Mummersspill, Klaus Hagerups skuespill «Alice i Underverden», eller Nordahl Greigs tidsskrift om politikk og kultur «Veien Frem».
Så tar jeg med meg en ny bunke med bøker og setter meg i drivhuset i botaniskhage og leser. Min nye favoritt bok er «Understanding Theatre» om semiotikk og hermeneutikk og forestillingsanalyse. Der sitter jeg og nyter zen-følelsen av sollamper, fuglekvitter, bananpalmer og fuktig varme mens jeg leser.
Etter lunsj, som gjerne blir inntatt i kantinen på Sydnes skole, litt lett huterende – av en eller annen grunn er det alltid to grader for kaldt i den kantinen, setter jeg meg på kontoret og prøver å presse ut noen fornuftige ord om norsk gruppeteater på 1970-tallet. Om det ikke kommer ut noe fornuftig, så drar jeg ofte den konklusjonen at, jeg ikke kan nok, og at det er selve ambiancen av 1970-tallet jeg mangler, så da må jeg jo søke å finne denne. Det gjøres ved å se på film. For eksempel: «Pelle Parafins Bøljeband og Automatspøkelsene». Strengt tatt er denne barnetv-serien fra 1980-tallet, men skitt au.
(For våre yngre lesarar: slik såg Pelle Parafins bøjeband ut (red.anm))
Drømmejobben?
Professor, selvfølgelig. Da skal det stå med über-store bokstaver på min kontordør: DR. WATSON
Kva er det viktigaste du har lært frå utdanninga di?
At jeg aldri kan bli utlært.
Kva var ditt fyrste møte med teateret?
Jeg tror jeg kan vagt kan huske å ha sett Jungelboken på DNS da jeg var 5 år. Det var litt skummelt, både scenografien og noen av skuespillerne, men ikke minst fordi jeg enda ikke forstod så mye norsk. Vi flyttet til Bergen fra London da jeg var 4 år.
Kva type teater likar du?
Jeg liker teater som er upretensiøst, sanselig og fargerikt. Teater som føles ekte, hvor skuespillerne viser spilleglede.
Kan du fortelje om beste teateroppleving?
En av mine beste teaterminner er fra forestillingen Aladin av Kompani X, Det var en forestiling med dukker i alle slags størrelser, med akrobatikk og pyroteknikk, røyk og scenefyrverkeri. Jeg husker særlig at når Aladin ble stengt inne i hulen, så ble det åpnet en liten luke i scenen, og Aladin som før hadde vært spilt av en skuespiller, ble vist ved hjelp av en liten marionettedukke. Også kom det enda en ny overresakelse da moren til Aladin kom brasende ut fra bak scenen, spilt av en man ikledd en fat-suit med forkle.
… Og verste?
Jeg hater dårlig teater! Jeg blir som en løve i bur når jeg ser noe som er for pompøst og pretensiøst. Det kan være en klassisk døll forestilling på DNS eller noe veldig hipt og eksperimentelt på Teatergarasjen. Når dette inntreffer, følese det som om jeg er i en flyulykke, jeg ser etter nærmeste nødutgang. Om det betyr ekstremt sosialt stigma å forlate salen går jeg inn i passiv-aggresivt modus, da lener jeg hodet mitt mot seteryggen foran meg, for å forhindre ukontrollert selvskading. Også puster jeg rolig «inn gjennom nesen og ut gjennom munnen». Men noen ganger er det ikke mulig å gjemme bort sin misnøye. Som da jeg så Måken på DNS i 2013 hvor jeg satt på første rad. Vi satt i et amfi med en promenadescene mitt mellom amfiet, slik at jeg både så skuespillerne foran meg og publikummerne som satt på amfiet midt i mot. En av skuespillerne spilte med så store geberder at en skulle tro hun hadde epeleptisk anfall annen hvert minutt. Om ikke det skulle være nok så satt det en gammel dame rett ved min side som tydeligvis nettopp hadde fått en mobiltelefon, uten å forstå hvordan denne virket. Det sier litt, at høyepunktet i denne forestillingen, for meg, var å se Bjørn Willberg Andersens ekstreme tålmodighet da telefonen ringte en meter unna ham. Den enorme viljestyrken han utviste da telefonen ringte i flere minutter og han fortsatte sin monolog som om ingenting hadde skjedd. Spenningen lå i om Bamse kom til å sprekke av irritasjon og rive ut telefonen av den gamle damens hender og kyle den i bakken og trampe på den femti ganger. Å tenk om det hadde skjedd! For en reality-teater-lykke det hadde vært. Den store snakkisen. «Hvor var du da Bamse trampet på en gammel dames mobiltelefon?».
(Illustrasjonsfoto: «Bamse tramper på en gammel dames mobiltelefon»)
Om du ikkje hadde drive med teater, kva hadde du gjort da?
Ja si det. Det har stått tydelig for meg at teater var noe jeg ville drive med helt fra jeg var 11 år. Men jeg har lenge båret på en hemmelig drøm om å bli god til tegne og male, sy og fotografere. Men jeg tror nok ikke jeg ville ha blitt en ny Marianne Aulie.
Kven er din drømmekjærast?
Lykken er å kunne få lov til å stå i «Jordan Catalano» sine sko og råkline med Claire Danes i kultserien fra 90-tallet; «My So-called Life». Den som kunne spole livet tilbake, og være 15 år igjen, ah!
Korleis skal du ta over verda?
Revolusjon, baby, intet mindre. Teater til folket, av og med folket! Føler du kallet?!
klem fra meg.